En broder sa til abba Sisoes: “Jeg er blitt klar over at jeg husker på Gud til alle tider.” Den gamle mannen sa til ham: “Det er ikke noe stort å alltid være med Gud i dine tanker. Men det er en stor ting å se seg selv som underlegen alle andre skapninger. Det er dette, i lag med hardt arbeid, som fører til ydmykhet.”
Det ble sagt om abba Sisoes at da han var døden nær, mens fedrene satt ved siden av ham, at ansiktet hans lyste som solen. Han sa til dem: “Se, abba Antonius kommer.” Litt senere sa han: “Se, profetenes kor kommer.” Igjen begynte ansiktet hans å lyse, og han sa: “Se, apostlenes kor kommer.”
Ansiktets lysstyrke økte, og se, han samtalte med noen. De gamle spurte ham da: “Hvem snakker du med, fader?” Han sa: “Se, englene kommer for å hente meg, og jeg ber den om å la meg være for å gjøre litt mer bot.”
Fedrene sa til ham: Du trenger da ikke omvendelse, fader.” Men den gamle mannen sa til dem: «Sannelig, jeg tror ikke jeg har begynt å omvende meg ennå.”
Da visste alle at han hadde nådd fullkommenhet. Enda en gang begynte ansiktet hans å stråle som solen, og de ble alle fulle av frykt. Han sa til dem: “Se, Herren kommer, og han sier: “Hent meg dette Herrens kar fra ørkenen.” Så kom et glimt som av lynet, og deretter ble huset fyllt av en søt duft.
Ørkenfedrenes tankespråk