Teksten ble skrevet for avisen Dagen og spalten «i Fokus». Den stod på trykk 11. mars 2022.
Krigen i Ukraina har gått dypt inn på ortodokse kristne. Det er ikke så rart siden krigen står mellom de to landene med de største befolkningene av ortodokse kristne i verden. Krigen gjør ortodokse til fiender på grunn av nasjonaliteten de tilhører. Det er ikke så uventet at Den ortodokse kirke i Ukraina under Konstantinopel har gått ut mot invasjonen. Men også Moskva patriarkatet har millioner av troende i Ukraina. Mange biskoper der og i andre land har gått ut mot krigen, kalt den en stor synd og bedt patriark Kirill om å forsøke å få slutt på den. Hundrevis av prester i og utenfor Russland har signert opprop mot krigen.
«Krig er helvete» skal den amerikanske borgerkrigsgeneralen William Tecumseh Sherman ha sagt. Andre har sagt lignende. Krig slipper alle de voldeligste, mest destruktive og onde kreftene vi kan tenke oss løs. Krig er demonenes domene.
I denne krigen, som i så mange før, blandes historie, nasjonalisme og den (ortodokse) kristne tro inn. Det er egentlig ikke til å overraskes over fordi stater og de mektige alltid har brukt og misbrukt Kirken og den kristne tro. Men det er like vondt hver gang. Det er vondt fordi krig er motstykket til alt vi som kristne tror på og holder høyt.
Fred er et sentralt tema i Skriften og i våre gudstjenester. Gudstjenestene tar ikke Bibelens plass, men er en utleggelse og forklaring av den. I Den ortodokse kirke er den guddommelige liturgi den fremste av alle gudstjenestene. Den starter med at vi velsigner Guds rike «Velsignet være Faderen, Sønnen og Helligåndens rike…». Det er den evangeliske forkynnelsen om at Guds rike er kommet nær i Jesus Kristus. I Guds rike er det fremste budet at vi skal elske hverandre. Vi skal til og med elske våre fiender. Kjærligheten til våre fiender er det fremste tegnet på at Guds Ånd bor i oss sier Sofrony av Essex, en russisk helgen som døde så sent som i 1993.
I Guds rike er borgerne først og fremst Guds barn. Det er vår dypeste identitet og tilhørighet. Det har vi ikke råd til å glemme. Nasjonalitet og etnisitet kommer i andre rekke.
Umiddelbart etter at vi har velsignet Guds rike, begynner vi med å be for hele verden i det som vi kaller det store litaniet (I Dnk kalles det gjerne «fredslitaniet»). Fred er helt sentralt i de tre første påkallelsene i denne bønnen og det første Kirken ber om. I den første påkallelsen ber vi: «La oss be i fred til Herren». Det er en viktig forutsetning for bønn og tilbedelse at vi har fred med hverandre. Men hvilken fred er det snakk om?
Det er ikke primært en fred i betydningen av fravær av krig. Den andre påkallelsen gjør dette klart i det vi ber: «Om fred fra det høye og frelse for våre sjeler…». Den dypeste fred er det bare Gud som kan gi i sin frelse. Og det er denne dype freden fra det høye som er grunnlaget for all annen fred. Derfor ber vi først i den tredje påkallelsen om «verdslig» fred: «Om fred i hele verden …» Rekkefølgen er viktig.
Guds fred må bli synlig i våre liv og i verden. Den må bli kjøtt og blod og inkarneres i oss. Denne sammenhengen blir tydelig når vi synger saligprisningene en liten stund etterpå like før skriftlesningen: «Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn.» Borgerne i Guds rike, Guds barn er kalt til å skape fred. Fred i hele spekteret av sin betydning, fra den indre fred som bare Gud kan gi til den ytre som blir synlig i fred mellom mennesker, folk og nasjoner.
Det er derfor all krig og særlig en krig mellom to nasjoner med kristne så vondt og anstøtelig. Den er et vitnesbyrd mot oss og Guds kall til omvendelse.