Publisert i avisen Dagens «i Fokus» spalte 13. september 2019
Den 14. september feirer Den ortodokse kirke festen for korsets universelle opphøyelse. Siden oldkirken har dette vært en av de store festene i kirkeåret og markerer at det hellige korset ble gjenfunnet i Jerusalem av hellige Helena, keiser Konstantins mor under hennes pilgrimsferd til det hellige land. Korset hadde gått tapt under forfølgelsen av de kristne og etter ødeleggelsen av Jerusalem i 130 ble det skjult under Venus templet som Romerne hadde bygget over Golgata og Jesu grav.
Under den kirkelige feiringen av festen bæres korset, som ofte er dekorert med blomster, inn i kirken og settes frem i midten av kirkeskipet slik at de troende kan bøye seg for det mens de synger: â€Ditt kors ærer vi, o Herre, og Din hellige oppstandelse lovpriser vi.†På denne måte kommer det frem at korset er sentrum i Kirkens liv og enhver kristen bøyer seg for det. Korset er ikke bare en fysisk gjenstand eller et abstrakt teologisk prinsipp, men det er også personlig. «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg (Luk 9:23)†sier Jesus til disiplene sine. Hver enkelt kristen har fått sitt eget personlige kors som vil bringe frelse til den troende dersom det omfavnes. Dette personlige korset er forskjellig fra person til person. Alle har fått ulike gaver og utfordringer.
Det fremste kjennetegnet ved korset er at det åpenbarer og opphøyer. Det åpenbarer Jesus Kristus som den korsfestede frelseren. Men korset er også skjult. Dette er et tema i flere av hymnene som synges under festen. Helt konkret var korset skjult under jorden før det ble gjenfunnet av keisermoder Helena. Men det skjuler seg også på andre måter. Når apostlene og de hellige fedre leste Skriften (det gamle testamentet) fant de korset skjult på det som for oss moderne mennesker kan virke som de merkeligste steder. De oppdaget for eksempel korset i livets tre i Edens hage, i staven med slangen som Moses reiste opp i ørkenen og i blodtegnet som israelittene skrev over døren for at dødsengelen skulle gå forbi. Korset skjuler seg med andre ord også i Skriften. Bare den som Ordet selv, Jesus Kristus, åpner øynene til vil oppdage det (Luk 24:30-32). Også det personlige korset til enhver troende kan skjule seg.
Men korset er ikke et fremmedelement som en på kunstig vis må streve for å gjøre til sentrum i et liv som ellers ikke har noe med Gud å gjøre. Som festens liturgi manifesterer så står korset der allerede i midten av kirken, midt i livet. Korset skjules i dypet av livet og må bringes frem i lyset. I følge Kirkens åndelige erfaring er det fremfor alt stillheten og lidelsen som trekker sløret til siden. Bare når mennesket er stille vil det kunne stige ned i dypet av sitt eget hjerte og finne korset. Lidelsen vekker også på lignende vis det indre dyp til liv og bringer det skjulte korset til overflaten. Den som åpner seg oppdager da at korset trer frem overalt. Det skjuler seg i hverdagen, i arbeidet, i de menneskelige relasjoner og utfordringer som livet gir, og i de små og enkle ting. Det finnes ikke noe sted, situasjon eller gjøremål som er adskilt fra korset, fra livet selv.