Publisert i avisen Dagens «i Fokus» spalte 14. januar 2020
Vi er inne i den mørkeste tiden i året. Inngangen til det nye året 2020 har også vært mørk i mer enn en forstand. Nyhetsbildet som preger oss har blant annet dreid seg om klimakrise, utsikter til storkrig i Midtøsten, psykisk helse og selvmord. Saker som kan gjøre oss nedtrykt og urolig. Det er ikke vanskelig å forstå at en kan bli mørk til sinns. Vi ser også generelt sett mindre lyst på fremtiden nå enn tidligere, kan mediene fortelle oss. Fremtidsoptimismen er på vikende grunn, og erstattes med fremtidsuro og frykt.
Frykt er en grunnleggende menneskelig følelse. Det er helt nødvendig å kjenne frykt for å kunne overleve. Frykten hjelper oss til å innse alvoret i en situasjon, og hjelper oss til å unngå fare. Frykten beskytter oss med andre ord, men kan også lamme dersom situasjonen blir for overveldende og uoversiktlig for oss.
Frykt er ikke et ukjent tema i Skriften. Dobbeltheten i frykten finnes også der. Gudsfrykten prises som kilde til kunnskap og visdom. Gudsfrykt, tro, sannhet og det gode liv hører sammen. Men på den annen side beskrives også fryktens ødeleggende og destruktive karakter.
Et av de mest instruerende øyeblikk i Skriften på dette området er beretningen om når Jesus går på vannet og kommer disiplene i møte mens de er fanget i bølgene. Ifølge evangelisten Johannes legger disiplene ut på Gennesaretssjøen om kvelden – «det var allerede mørkt», legger han til. Midt i stormen kommer Jesus dem i møte. De tror han er et gjenferd og at deres siste time er kommet. Evangelisten Markus sier at de «…skrek høyt, for alle sammen så ham, og de ble skrekkslagne.» I dødens og mørkets øyeblikk, i overveldende bølger og farlig vind hilser Jesus dem med: «Det er jeg, vær ikke redde.» Og umiddelbart stilner stormen.
Vi kan også kjenne kraften i samfunnets vindkast, overveldes av vårt indre kaos og naturkreftenes bølger som skyller over oss. Vi kan som disiplene kjenne at vi blir maktesløse og kanskje vil vi skrike av frykt. Noen har kanskje alt mistet troen og kjenner motet svikte. Gud føles uendelig langt borte. Har Han glemt oss?
Men det er nettopp i stormen, i kaoset og dødens øyeblikk at Jesus kommer til oss. Det er i lidelsen og mørket Han er nær. Det er dette barnet i krybben bringer bud om, og som manifesteres på korset. Gud er kommet nær. «Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og de skal gi ham navnet Immanuel – det betyr: Gud med oss.» (Matt 1:23). Det er da Han kaller oss til tro. «Det er jeg. Frykt ikke!»
Kirkens hellige fedre advarer mot den blinde og fanatiske tro som lukker øynene for virkeligheten slik den kan manifestere seg i lidelse, synd og menneskets skrøpelighet. Det er fordekt stolthet, og egentlig en tro på egen kraft, sier de. Gud blir unødvendig eller liten.
Men samtidig advarer de også mot en tro som bare ser kaoset, bølgene og stormen. Mine svakheter eller verdens problemer blir så store at Gud blir maktesløs. Slik blir Gud også liten. Det er på lignende vis en blind tro. For da ser vi ikke at Jesus kommer til oss i stormen og at Han møter oss i lidelse.
Mørket kan skjule, men det kan også åpenbare. Åpenbare Ham som er Lyset. Mot slutten av sin lange tale til disiplene i Johannesevangeliet avslutter Jesus: «Dette har jeg sagt dere for at dere skal ha fred i meg. I verden har dere trengsler. Men vær frimodige, jeg har seiret over verden!» (John 16:33)