Vår vanlige negative oppfatning av et offer er ikke i tråd med måten folk i antikken forstod det. De som levde i bibelsk tid og i den tidlige kirken delte en felles og ikke-uttalt forståelse av hva et offer er: nemlig en vennskapsgave til Gud som innebar et løfte om framtidig trofasthet symbolisert av gaven. De gammeltestamentlige offer var instiftet av Gud for å være de beste symbolske gavene, men selv de viste seg å være utilstrekkelige. Ikke fordi Gud gjorde noe galt, men på grunn av menneskelig troløshet og svakhet. De ble meningsløse. For de som ofret sviktet når det gjaldt å holde løftet de hadde gitt. Kristus kom for å ofre en fullkommen vennskapsgave til Gud på vegne av helle menneskeslekten. Han ofret sin fullkomne lydighet til Gud ved å holde ut i kjærlighet og trofasthet, ved å til og med utgyte sitt eget blod. Slik opprettet han et nytt fellesskap mellom Gud og menneskeheten, og inviterer oss til å delta i dette nye forholdet via Ham, og ved å knytte vår tro til Ham. Han lærte oss ved sitt eskempel hvordan en inviterer Gud inn i sitt liv: Det gjøres ved å ofre vår egne lydighetsgaver og kjærlighetsgaver. Og han gjør oss i stand til å følge dette eksempelet ved Den hellige ånds nåde. Gjennom Kristus ofrer vi nå lydighet og kjærlighet til Gud ved våre bønner og vår tilbedelse – særlig i nattverden. Og ved å rense våre liv fra synd og fylle dem med gode gjerninger – særlig omsorg for de trengende.
F. Jeremy Davis
Fr. Jeremy Davis snakker i denne podkast-serien om offer i Bibelen, antikken og tidlig kristen tid.