Bildet over er hentet fra et ossuariem. Mange ortodokse klostre har slike oppbevaringsrom for benene til klosterets hensovnede munker eller nonner. Her går gjerne de levende munkene for å be, minnes døden og se livet sitt i et tydeligere lys.
Teksten ble skrevet for avisen Dagen i spalten «i Fokus» og stod på trykk 4. februar 2021.
Med livet som innsats reiser norske soldater på farlige oppdrag i utlandet. I forberedelsene til «deployering,» som vi kaller det, oppfordrer gjerne feltpresten soldatene til å skrive et «siste brev hjem.» Dette brevet inneholder soldatens siste ord til familie og de nærmeste i tilfelle han eller hun skulle miste livet sitt. Brevet oppbevares på et trygt sted og gis kun videre til de pårørende dersom vedkommende ikke kommer tilbake.
Det kan være sterkt og opprivende, men også godt å skrive et slikt brev. Ordene veier mye tyngre og får en dypere mening enn de ellers ville hatt. Ting som har vært usagt og kanskje bare tatt for gitt eller har vært for vanskelig, blir trukket frem i lyset og satt ord på. I skyggen av døden blir det tydeligere hvem og hva som virkelig er viktig. For noen kan dette føre til konkrete endringer og prioriteringer i livet.
Møtet med døden kan gi et klarsyn som ellers ikke er tilgjengelig for oss. På dødsleiet visner de materielle ting i verdi. Hvem angrer da på at de ikke fikk kjøpt hytten på fjellet eller den siste Teslaen? I møtet med døden er det de evige og uforgjengelige ting som betyr noe. I dødens forgård tenker en på de kjære en skal forlate og kanskje også på de en håper å møte igjen. Noen angrer på at de brukte for lite tid med barna da de var små og noen får et brennende ønske om å gjøre opp eller be om tilgivelse. I lyset av døden trer virkeligheten tydeligere frem. Derfor blir også evigheten tydeligere, de evige og uforanderlige ting som vi særlig i vår overfladiske og hvileløse tid har så lett for å overse.
Det å se livet sitt i lys av døden kan rett og slett være sunt, helbredende og frigjørende. I Den ortodokse kirkes åndelige tradisjon er det fremdeles en viktig og grunnleggende asketisk øvelse å minnes døden. I den tidlige kirke leser vi om hellige fedre og mødre som bodde på gravplasser og gjerne sov i kister for å minnes livets forgjengelighet og at de en dag skulle dø. Denne tradisjonen lever fremdeles i ortodokse klostre og praktiseres av enkelte munker og nonner. Den minner ikke bare dem, men også oss om en paradoksal sammenheng mellom døden og livet.
Det er en undervurdert eksistensiell dimensjon i måten vi håndterer korona-krisen på. Nå får vi som samfunn en liten smak av døden. Hva ser vi? Hva blir viktig nå? Hva prioriterer vi? Er det de materielle ting og økonomiske hensyn som er viktigst? Mye kan dessverre tyde på det. Men det er også noen ting som tyder på at de evige og relasjonelle, de sant menneskelige ting, kan bli viktigere. Hvilken vei vil vi gå? Inn i virkeligheten eller ut av den?
Det er et nært slektskap mellom død, sykdom og lidelse. Sykdom og lidelse er forstadiet til døden og en smak av vår forgjengelighet og vår avmakt. Men der er også her at oppstandelsen finner sted. Her møter vi Gud. Mennesket har alltid strevd med lidelsen og sykdommens virkelighet, men særlig i vår tid har denne uunngåelige realiteten blitt et dypt eksistensielt problem. Nå rømmer vi fra smerten og tenker vi at vi skal være i stand til å utrydde sykdom, ja til og med døden. Dette er en tanke som er fullstendig fremmed for våre kristne forfedre (de ville til og med sagt at den var veldig farlig).
fader Theodor