Jeg kommer aldri til å glemme de hellige eldste på Athos-fjellet som bodde i kenobittiske* kloster, altså i fellesskap med hverandre, hvor tilfredse og føyelige de var i alle ting. Hvis du spurte dem om deres mening om noe var standardsvaret alltid «det kan du bestemme». De rettet seg etter hvilken løsning som helst andre ville finne på et problem. De var alltid glade, og uansett utfallet, sa de: «Nan evlogimeno» (måtte det være velsignet). – Tenk om partnerne hadde behandlet hverandre slik i et ekteskap. Å si evlogison (din velsignelse) til hverandre hver gang man hadde en uenighet, og gi etter for den andres ønsker, sa jeg. Da ville du hatt lykkelige ekteskap, svarte fader Athanasios. – Når ektefeller fokuserer på å glede hverandre heller enn seg selv får du fred og kjærlighet i ekteskapet, la han til. – Mener du å gi etter for ethvert innfall som ektefellen måtte ha? spurte min venn med hevede øyenbryn. – Eg slik holdning må selvsagt kombineres med dømmekraft, skyndte fader Athanasios seg å legge til.
Fra gresk koinos og bios, «felles liv»
(Metropolitt Athanasios av Limassol 1959 – )
* kenobittisk klostre – klostre hvor munkene/nonnene bor sammen i et tettere felleskap i motsetning til idiosynkretiske eller eremitter som bor for seg selv og ikke lever like tett.
