Siste søndag før fasten kaller vi ofte tilgivelsessøndagen. Da begynner vi fasten søndag kveld (dersom en følger Typikon) og ber hverandre om tilgivelse under den første gudstjenesten som ofte kalles tilgivelsesvesper. Det er også skikk å be om tilgivelse til de en snakker med eller ikke fikk møtt denne dagen senere den påfølgende uken og videre i fastetiden. Dette er en veldig fin, men også sterk skikk. Det ligger mye kraft i tilgivelse. Tilgivelse er nært knyttet til kjærlighet og helbredelse. Sann kjærlighet er en gave, men det er samtidig også et offer. Dette ser vi i Jesus Kristus som gir sitt liv for verden på korset. Og på korset tilgir Frelseren til og med dem som korsfester ham. Det er han som gir oss budet om å elske våre fiender og tilgi slik at også vi skal bli tilgitt.
Skal jeg be om tilgivelse til noen som jeg aldri har møtt før eller aldri gjort noe galt mot?
Når vi ber om tilgivelse denne uken er det ikke alltid konkrete synder som er i bevisstheten vår. I bunnen ligger det heller en bevissthet om at mine synder ikke bare påvirker mine nærmeste, men også alle mennesker og slik sett all skapning. Synd er sykdom, og kan veldig godt sammenlignes med pandemien vi nå står i. Det jeg gjør mot min neste (eller lar vær å gjøre) påvirker veldig raskt mange flere og til slutt hele verden. Så når jeg ber om tilgivelse fra de vi ikke kjenner eller kanskje aldri har møtt før (det hender det dukker opp gjester i kirken på tilgivelsessøndagen) så ber jeg dem tilgi meg for de syndene jeg har begått mot mine nærmeste og de rundt meg fordi i ytterste konsekvens berører syndene mine alle mennesker og hele skaperverket. Hele skapningen lider på grunn av våre synder, det er en klar bibelsk tanke.
Så derfor sier vi: tilgi meg (for jeg er en synder og mine synder påvirker også deg).
Les også denne fine betraktningen av Fr. Stephen Freeman om tilgivelse: Gi din fiende en kopp kaldt vann.