Teksten ble skrevet for avisen Dagen i spalten «i Fokus» og stod på trykk 12. november 2021. Bildet over er av fader Alexander Schmemann sammen med sin kone Juliana og Aleksander Solzjenitsyn.
Mange kristne har i lang tid vært opptatt av sekulariseringens ødeleggende krefter på kristen tro og praksis og hvordan det manifesterer seg i synkende medlemstall, gudstjenestedeltekelse og tro på den kristne Gud. Ortodokse teologer er også opptatt av sekularisering, men de er ofte mer interessert i å undersøke den virkelighetsforståelse som ligger bak sekulariseringsprossesen, det som gjerne kalles sekularisme. Hva gjør den med oss og måten vi forstår og erfarer Gud og verden på?
Et eksempel på en slik teolog er presten Aleksander Schmemann (1921-1983), en av de fremste ortodokse teologer i det forrige århundre. Utenfor Den ortodokse kirke er han mest kjent for sin liturgiske teologi. Han viet imidlertid mye av sitt virke til å bekjempe sekularisme, noe som han dypest sett så på som en kristen vranglære, en gal forståelse av Gud og verden.
Schmemann definerte ofte sekularisme som en forståelse av virkeligheten hvor Gud og verden oppfattes som fullstendig adskilt. Dette er en forflatet verden hvor Gud egentlig ikke hører hjemme. Verden er autonom, materialistisk og kan forklares uten Gud og uten å bruke religiøse begreper og erfaring.
Det er et visst slektskap mellom Schmemanns sekulære Gud og opplysningstidens deistiske gudsforståelse. Den deistiske Gud skaper verden for deretter å trekke seg tilbake og la verden leve sitt eget liv. Som en urmaker som lager en klokke for så å trekke den opp, legge den fra seg og la den tikke for seg selv i mørket. I en slik verden er Gud fjern og egentlig ikke nødvendig, i ytterste konsekvens irrelevant. Det er ikke så vanskelig å se at ateismen følger like bak en slik verdens- og gudsforståelse.
Sekularisme er imidlertid ikke fiendtlig innstilt overfor religion. Religion passer faktisk forbløffende godt inn i den sekulære virkelighetsforståelsen. Religionens rolle er å være nyttig og å hjelpe mennesket. Det er mennesket som står i sentrum. Religionen skal fylle menneskets eller samfunnets åndelige behov (dersom de har slike) gjennom religiøse riter og opplevelser. Guds eksistens avvises ikke, men Gud henvises til periferien av virkeligheten og kan tre frem for å yte assisterende og terapeutiske tjenester når det er nødvendig. På mange måter er den sekulære religion en gjenopplivning av den førkristne hedendom hevder Schmemann, hvor guddommen kontrolleres gjennom magi og besvergelser.
Den sekulære religion kan altså kle seg i kristendommens klær, men i egentlig forstand er ikke kristendom en religion insisterer Schmemann. Den er avskaffelsen av religion. Jesu Kristi kors, død og oppstandelse utsletter religion og menneskets forsøk på å avgrense, begrense og temme Gud.
Hvordan kan vi i en sekulær verden gjenvinne den kristne forståelsen av verden, av mennesket og Gud? Schmemann insisterer på at det må skje i en fornying og gjenoppdagelse av tilbedelsen av Gud. Det er i gudstjenesten vi erfarer, ser, hører og smaker at Gud er kommet nær og har tatt bolig i oss. Der males Guds frelsesverk i Jesu Kristus for våre øyne. Det er i liturgien jord og himmel møtes og vi forenes med Gud.
Men sann tilbedelse av Gud kan ikke avgrenses til kirkebygget, søndagen eller den religiøse sfære, men den farger og forvandler hele livet, kulturen og skaperverket, hverdag og høytid. Gud har forvandlet hele verden i Jesus Kristus. Han er ikke langt borte slik sekularismen forkynner, men er kommet nær!
fader Theodor
Interessert i mer? les Fader Alexander Schmemanns klassiker «Til liv for verda» nå på nynorsk.