Skrevet for avisen Dagen og spalten «i Fokus», publisert 24. august 2022.
Hjertet har en helt sentral plass i Den ortodokse kirkes åndelige praksis. Dette kommer for eksempel til til utrykk i følgende utsagn fra en av de fremste ørkenfedrene, Makarios den Store (300-tallet).
«I seg selv er hjertet bare et lite kar, likevel finnes det drager der, og løver, det er giftige skapninger der, og ondskapens forråd, der er røffe og ujevne veier, der er avgrunner. Men også Gud er der og englene, liv er der og Guds Rike, også lys er der, og der er apostlene og himmelske byer og nådens skatter. Alt finnes der inne i det lille rommet.»
I en noen kristne tradisjoner har en nesten utelukkende konsentrert som om avgrunnen i hjertet og ondskapen som befinner seg der slik det kommer til utrykk i den første delen av utsagnet over. Det er ikke så underlig at det kan lede til et mørkt syn på livet og mennesket.
I Den ortodokse kirke ser en hjertet som stedet hvor Gud bor. Ja det er drager der, synd og ondskap der, men hjertet er først og fremst Guds trone. Hjertet symboliserer menneskets potensiale og bestemmer dets mål. Den som søker innover i sitt indre vil finne Gud. Vi finner Gud i dypet av vårt innerste fordi Gud har tatt bolig i mennesker gjennom inkarnasjonen i Jesus Kristus. Gud er ikke fremmed eller langt borte, men skjuler seg i dypet av vårt indre.
Hvordan når vi inn i hjertet vårt slik at vi kan møte Gud?
De mennesker som har trengt inn på dypet og funnet Gud deler av sin erfaring og sier at det er gjennom åndelige disipliner (praksis) som bønn, faste og askese. Men også lidelse, sykdom og motgang kan sette oss i kontakt med hjertet vårt.
Dette er ikke lettvint, men krevende og dyrekjøpt. Av den grunn kan det være fristende å la det hele være. Det virker lettere og bedre å leve på overflaten.
Men den som lever på overflaten risikerer ikke bare å miste Gud, men også å miste seg selv. Det er nemlig på dypet at vi blir kjent med oss selv. Det er når livet prøves, når vanskeligheter oppstår, relasjoner utfordres eller blir ødelagt. Eller når vi kommer i kontakt med den dype gleden og takknemligheten som kommer fra å oppdage at vi ikke er verdens midtpunkt.
Den som vil leve på overflaten må flykte fra lidelsene og virkelighetens noen ganger harde realiteter. Det er tungt og energikrevende å være på flukt. I det lange løp er det tyngre å leve overfladisk.
Det er veien innover i vårt indre mot Gud som gir glede, fred og takknemlighet.
Treng gjennom overflaten og dypere inn i livet ditt. Du er ikke bare en overflate, biologisk materiale, men du har et dyp, et hjerte. Du er dyrebar og skapt for å være et tempel for den levende Gud.
fader Theodor