oversatt av Sebastian Rimestad
Erkebispedømmet av russiske kirker I Vest-Europa, et eksarkat under Det økunmeniske patriarkatet I Konstantinopel, er, som alle kirkelige strukturer i Vesten bekymret over spenningene i forholdet mellom de ortodokse kirkene, men er spesielt truffet, siden vi i bispedømmet lever dette forholdet på en helt spesiell måte.
Siden vi har spirituelle og kulturelle røtter i den russiske emigrasjonen står menighetene og gruppene i erkebispedømmet overfor tallrike spørsmål fra troende, i forbindelse med spenningen som har åpenbart seg mellom patriarkatet i Moskva, og Det økumeniske patriarkatet som vi tilhører. Det første spørsmålet våre prester og lekfolk er konfrontert med, det om eukaristisk kommunion, er helt klart også det viktigste.
Patriarket i Moskva har fattet den ensidige beslutningen å avbryte eukaristisk kommunion med Det økumeniske patriarkatet og har pålagt alle troende, presteskap og lekfolk, å følge denne beslutningen. For Erkebispedømmet vårt, som har for vane å konselebrere med Moskvapatriarkatet betyr dette en stor sorg. Det har praktisk aldri funnets et moment i historien vår hvor det har vært et slikt totalt brudd på kommunionen mellom oss og Moskva, selv ikke i de mørkeste tider på 1900-tallet, for erkebispedømmet, hele Det økumeniske patriarkatet og hele Moskvapatriarkatet har alltid hatt det samme trosgrunnlag. Det er dette trosgrunnlaget som er kjennetegnet på deres ortodoksi, og inntil nå, ingen av våre kirker har endret trosgrunnlaget.
Siden beslutningen til den Hellige Synode i Moskva er ensidig (og ute av proporsjon, spør du oss), den har ingen rettskraft i menighetene til erkebispedømmet. Slik det er for øyeblikket, blir våre prester og diakoner ikke lenger invitert til konselebrasjon av menighetene som tilhører Moskvapatriarkatet. Men det betyr ikke at de ikke har lov til å gå til disse menighetene som privatpersoner, for diskret å delta i bønnen for hele kirken. For lekfolk, derimot, det vil si for alle døpte ortodokse kristne som ikke har blitt ordinert til diakon, prest eller biskop, har dette forbudet ingen betydning på grunn av ortodoks ekklesiologi. En ortodoks troende i Vest-Europa, på sakramentalplanet, er del av Kristi altomfattende legeme, det vil si av alle jurisdiksjonene samtidig og ikke av en hierarkisk struktur, om den nå tilhører Konstantinopel, Moskva eller et annet sted.
De døpte ortodokse kristne tilhører ikke biskopen sin, men er medlemmer av Kirken som feirer liturgi der hvor mennesket er til et gitt øyeblikk. For eksempel, hvis en troende som bor i Sankt Petersburg flytter til Kreta er han ikke lenger medlem av den russiske kirken men fullverdig medlem av kirken i Kreta (som er en del av Det økumeniske patriarkatet). Mens et meldem av presteskapet må be sin biskop om kanonisk fribrev for å kunne flytte, er dette unødvendig for lekfolk.
Sik det er, finnes det flere biskopsjurisdiksjoner ved siden av hverandre i det same territoriet i de vestlige landene og det fører med seg at våre troende er samtidig medlemmer av alle de kirkelige strukturene som vitner om samme trosgrunnlag. På administrativt nivå er det selvfølgelig slik at de troende tar opp oppgaver i en eller annen spesifisk menighet, men det har ingen betydning for deres medlemskap i Den ortokse kirke som helhet. De mange jurisdiksjonene ved siden av hverandre i et territorium, som ofte har blitt kritisert, viser seg i den nåværende situasjonen å være en faktor for sakramental enhet.
Vi skal ikke krenke Guds nåde, som er til stede og handler i alle våre kirker, selv når de lever i konflikt, så lenge de ikke endrer den ortodokse troen. Tvert imot, vi må la Helligånden handle, spesielt gjennom den eukaristiske deltakelsen vi er invitert til. Vi lover medlemmene av presteskapet i Moskvapatriarkatet vår broderlig kjærlighet og håper å kunne konselebrere med dem igjen så fort som mulig. Når det kommer til lekfolk holder vi fast ved vårt fellesskap i tro og kjærlighet og venter, rundt legemet og blodet til Vår Herre Jesus Kristus, på enhver ortodoks troende som svarer på denne invitasjonen til Herren: «Ta dette og et det, dette er mitt legeme, som blir gitt for dere til forgivelse av synd. Drikke alle av dette begeret, det er mitt blod av den nye testament, gitt for dere og alle til forgivelse av synd.»
Archeveque JEAN de Charioupolis, Exarque Patriarcal des paroisses orthodoxes de tradition russe en Europe Occidentale
Paris, 23. november 2018