– Vi er forpliktet til å bruke et språk folk forstår
I et intervju på det greske fjernsynsprogrammet Prosopo Pros Prosopo (Ansikt til Ansikt) hadde Skandinavias Metropolitt, Hans Eminense Cleopas, følgende å si om skandinavenes natur, kirkens virke her og bruken av lokale språk i liturgien.
– Fortell oss litt om svenskene, nordmennene, danskene. Er det noe som skiller seg ut, er det noen spesielle særpreg? Vi la merke til at de er veldig stille og rolige. Jeg ville ha sagt at de snakker med lave toner. Jeg vet ikke om dette stemmer. Generelt ser vi en rolighet. Det har ikke vårt temperament, for å si det sånn.
– Nei, det har de ikke. For oss som kommer fra Middelhavet og som har et annet temperament – vi snakker høylydt med mye håndbevegelser – blir førsteinntrykket du får når du møter og skal snakke med en skandinav at dette er noe du ikke finner i Skandinavia. Når du begynner en dialog med dem, ville jeg ha sagt at de er fantastiske mennesker, med en utrolig dybde og et ønske om å lære. De respekterer kleresiet. Men et stort antall er ikke religiøse, og er likegyldige overfor religion.
– Beskriver de seg selv som ateister?
– Ateister, agnostikere, likegyldige. Dette gjelder et stort antall skandinavere. Men disse menneskene – ateister, agnostikere, likegyldige, eller hva du vil kalle dem – er likevel dypt søkende. De lytter, de ønsker å lære. De viser interesse. De ønsker å lære om ortodoksien, de respekterer ortodoksien. De kjenner kanskje ikke til den, men når de først blir kjent med den, viser de stor ærbødighet. Og de lytter med veldig stor oppmerksomhet, ikke med likegyldighet bare fordi de befinner seg på et arrangement der en er nødt til å si noen ord for å få tiden til å gå. Du ser autentiske mennesker med virkelig og ærlig interesse, og jeg inviterer dem alltid til å besøke kirken vår. Som dere vet, ga vi ut en akademisk svensk oversettelse av Liturgien som også er veldig nær moderne svensk tale.
– Lett å forstå, altså?
– Nettopp. Og dette er for å kunne nærme oss de menneskene som viser interesse for, eller bare er nysgjerrige på vår tro. Jeg lovpriser Gud for at rundt 100 mennesker i løpet av disse fem årene har omfavnet ortodoksien.
– Av og til hører jeg noen i menigheten (heldigvis et lite mindretall) si: «Hvorfor skal vi bruke svensk og engelsk i kirken vår? Her er vi grekere.» Men vi kan ikke hindre Kirkens misjon, heller ikke måten Gud, på sin egen måte, har ført disse menneskene til oss. Vi må motta dem på det språket de forstår. Dette gjelder også ungdommen. Mange greskættede ungdommer som er født og oppvokst her forstår veldig enkel gresk, men når du deretter begynner en samtale med dem, sier de med en gang, «Svensk eller engelsk, Deres Eminense. Jeg forstår ikke hva De prøver å si.» Og umiddelbart fortsetter samtalen på engelsk.
– I tillegg har vi svært mange blandede ekteskap i Metropolittdømmet vårt. I minst 95 prosent av tilfellene er én av dem ikke greker. Vi vil ikke se disse menneskene kun den ene dagen de kommer for å døpe barnet sitt. Vi vil se dem ofte, vi vil ha dem hos oss. Derfor er vi forpliktet til å kommunisere med dem på deres eget språk, eller et språk de kan godt, nemlig engelsk. Det er ikke valgfritt, men en forpliktelse å føre disse menneske til oss.
Oversatt fra gresk av fader Kristian Akselberg.