Splittelsen mellom Katolsk vest og Ortodoks øst

Utdrag fra et intervju med Arkimandritt Gabriel Bunge (kilde, oversatt her)

f. Gabriel Bunge (f. 1940) er en anerkjent Sveitsisk teolog og patristiker. Han er tidligere katolikk, og gikk inn i Benediktinerordenen i 1962, og har levd store deler av livet som eremitt i de Sveitsiske fjellene. Han konverterte i 2010 til Den ortodokse kirke, og fortsatte sitt liv som ortodoks munk.

Splittelsen mellom «Det ortodokse øst» og «Det katolske vest» (disse begrepene må kun forstås fra et organisatorisk perspektiv, å kalle kirkesamfunn for «ortodoks» og «katolsk» er et nytt fenomen!) er en komplisert sak, for dette skisma inntraff ikke spontant som en reaksjon på en spesifikk vranglære. Splittelsen inntraff som følge av en lang utvikling som gikk gjennom flere århundrer, og den er rotfestet på mange ulike nivåer i de respektive kirkesamfunnenes liv. Faktisk, så forløp utviklingen på en slik måte at mange folk ikke engang hadde fått med seg at enheten mellom øst og vest var i ferd med å brytes i lang tid før den formelle separasjon. Det er bare på grunn av våre vante måte å tenke på at vi ser tilbake på hendelsene i 1054 og anser disse som spesielt viktige i splittelsene mellom de to kirkesamfunn.

De fleste har nok fått med seg hovedgrunnene til uenigheten mellom øst og vest, nemlig at vest hadde tilføyet filioque i trosbekjennelsen, samt deres forståelse av pavedømmets posisjon i Kirken. I lang tid hadde den Latinske ordbruken når det gjelder forståelsen av Åndens posisjon godtatt uten at det skapte noen separasjon mellom øst og vest, på grunn av at de latinske teologene kunne forklare hvorledes de kunne si at Ånden også utgikk fra Sønnen. Et eksempel på dette finner vi i det syvende århundre, når den greske teologen St. Maksimos Bekjenneren forklarte på pave Theodors vegne – han også en greker – hva de latinske teologer mente når de sa at Den hellige ånd også utgår fra Sønnen. Videre, Athanasius Biblotekarius (fra Roma) trodde at «på en måte kan man si at Ånden også kommer fra Sønnen, om enn ikke som han kilde», selv om dette motsa hva pave Nikolas og patriark Photios mente. Med andre ord ser vi at et visst skjønn kan brukes i omgangen med disse begreper: I frelseshistorisk sammenheng (den økonomisk treenighetslære) kan man si at, ja, Ånden utgår også fra Sønnen. Men på det teologiske nivå, utgår ikke Ånden fra Sønnen. Filioque-leddet ble en årsak til skisma først i 1014, når Romerkirken under press fra Keiser Henrik II, introduserte en ny utgave av trosbekjennelsen i sin Gudommelige liturgi. Dermed avviste de den gamle latinske versjonen av trosbekjennelsen som var godkjent på kirkemøte i Khalkhedon (451), og innførte den versjonen Paulinus I av Aquileia utformet på Karl den Stores tid to århundrer tidligere, og som frankerne hadde brukt siden.

Denne nye versjonen av trosbekjennelsen er veldig elegant og i flere henseender ulik den gamle versjonen. Særlig er den god å synge og mer rytmisk i sin oppbygning. Denne nye versjonen brukes fortsatt i Romerkirken. På denne måten oppsto bruken av filioque-ledde i bekjennelsen. Roma introduserte den, men den hadde kommet inn bakveien! Gjennom denne gradvise utviklingen oppsto «filioque-ismen» blant latinerne, og det ble for dem et dogme og dermed en årsak til splittelsen.
Frem til at Roma fjerner filioque – leddet som de la til på ulovlig vis i trosbekjennelsen i det niende århundre ved pave Leo III, og som de fortsatt bekjenner, er alle forsøkt på å etablere noen form for enhet mellom Øst og Vest dømt til å mislykkes. Det er usannsynlig at de kommer til å fjerne filioque fra den bekjennelsen de nå bruker, så den eneste veien fremover for Roma er å gå tilbake til å bruke den tidligere latinske versjonen som er identisk med den greske teksten og som jo er anerkjent av Roma. Dette er den versjonen av trosbekjennelsen som Roma brukte fra det femte århundre helt til tidlig i det niende århundre, det vil si omlag et halvt årtusen.

Spørsmålet om det romerske pavedømmet er også meget komplisert, det går tilbake til de første århundrer av kristendommens historie. Interessant nok forsto ikke grekerne umiddelbart at dette spørsmålet kom til å bli en grunn for splittelse. På den ene siden ble den Romerske læren om biskopens rolle i den universelle Kirke utviklet gradvis og sakte. På den andre siden så forsto ikke de østlige Kirker de sanne ekklesiologiske konsekvensene av denne læren, som jo er og blir helt uakseptabel for ortodokse. Eksempelvis tok det hele to århundrer før grekerne forsto de virkelige virkninger av den Gregorianske reform!

Disse to sakene som er nevnt ovenfor, er saker som stadig blir tatt opp i felles diskusjoner mellom kirkesamfunnene. Likefullt har jeg liten tro på at en enighet kan oppnås, fordi pavedømmet, med sin ufeilbarlige autoritet innbefatter andre problemer, som f.eks filioque. Pavens ufeilbarlige autoritet er et dogme som har blitt sterkt rotfestet i Den romersk-katolske kirke gjennom flere hundre år. Det er umulig å tenkte seg at man bare kunne fjerne dette og erstatte det med andre teologiske modeller, som f.eks den gamle tanken om synodalitet som finnes i De ortodokse kirker. Jeg tenker derfor at hovedpoenget i samtaler mellom Den ortodokse kirke og Romerkirken er å etablere gode relasjoner, slik at vi kan hjelpe hverandre i etiske problemstillinger i samfunnet. Dette er noe som ofte blir gjort.
Imidlertid er de strengt dogmatiske motsetningene mellom Øst og Vest ikke det eneste hinderet når det gjelder enhet. Det er et annet problem, kanskje mindre kjent enn de jeg har tatt opp nå, nemlig et problem som angår de troende i stor grad. Pave Benedikt 16. sa engang at Den romersk-katolske kirke aldri maktet å integrere Det syvende økumeniske konsil sine teologiske bestemmelser om de hellige bildene i sitt kirkeliv. På en måte har Roma gjennom tidene vært et fristed for de som ærer de hellige bildene, på grunn av at det har blitt sett på som legitimt med bilder i kirken. Men, til tross for at bilder har vært tillatt, fikk ikke «ikonets teologi» noen stor betydning.

Dette betyr at liturgiens ikonografiske aspekt ikke ble vektlagt. I vest var man ikke bevisst på at liturgien ikke bare er en menneskelig handling, men en handling hvor folket og prestene sam-feirer med i en gudommelige liturgi. De [ortodokse] liturgiske tekster og de hellige ikonene fremhever på underfull måte at dette er selve hovedpoenget med Den gudommelige liturgi. Gjennom århundrene ble en helt annen mentalitet utviklet i vest. Dette fikk irreversible konsekvenser: Allerede i middelalderen ser vi at ikonostasen begynner å forsvinne i kirkene i vest. Videre ser vi at man gradvis begynte å konstruere kirker uten å ta hensyn til liturgisk orientering, den ikongrafiske kanon ble ikke lenger fulgt, og den gamle liturgiske sangen ble forlatt. Disse fakta er vel kjent blant forskere i liturgihistorie og religiøs kunst.
Videre ser vi at den liturgiske reform som ble innført i kjølevannet av Det andre vatikankonsil, helt bevisst satt mennesket i sentrum for den liturgiske handling. Som et resultat av dette mistet den romersk-katolske gudstjeneste mer og mer av sin likhet med den Gudommelige liturgi, og ble isteden mer lik de ulike protestantiske gruppenes gudstjenester. Derfor, idet vesten ble mer sekularisert, ble det også utviklet en liturgisk og åndelig mentalitet som i vesentlig grad skiller seg fra Ortodoks mentalitet, som i sin kjerne er identisk med den mentalitet som preget Kirkefedrenes æra.

Jeg har mange ganger sagt at hvis den hellige Johannes Krystostomos kom tilbake og gikk inn i en ortodoks kirke hvor Den gudommelige liturgi ble feiret, da ville han føle seg hjemme. Men hvis den hellige Gregor den store kom tilbake, så ville han føle seg ille til mote i en romersk-katolsk messe. Selv Pave Pius XII ville føle seg ukomfortabel der! Dette faktum illustrerer tydelig at vi ikke bare er vitne til en separasjon fra Tradisjonen i vest, noe som kan korrigeres, men et stort avbrudd fra Tradisjonen, som er permanent.
Konsekvensene av denne indre utviklingen i vest er mer alvorlig enn de dogmatisk fokuserte teologer ofte er villige til å anta: Øst og Vest har blitt inkompatible. Dette blir tydelig hvis man sammenligner liturgiene. En full gjenforening er derfor helt umulig, ikke bare på grunn av forskjeller som sådan (forskjeller kan være legitime), men på grunn av at disse forskjellene er inkompatible med hverandre. For å komme frem til en enhet, må forskjellene være kompatible, ellers vil de som tilhører den ene kirken ikke være istand til å helhjertet delta i liturgiene til den andre. Nå, etter innføringen av Det andre vatikankonsil sine reformer, har gudstjenesten har den katolske messen blitt helt fullstendig inkompatibel med Den ortodokse gudommelige liturgien. Den romersk-katolske kirken har selv påført seg en form for sekularisering som raskt fører dem nærmere protestantismen. Gjennom denne utviklingen øker inkompatibiliteten med ortodoksien stadig.

Tatt i betraktning det jeg har sagt ovenfor, er jeg ikke optimistisk i forhold til enhet mellom Øst og Vest i overskuelig fremtid. Vi må også ta i betraktning at tiden arbeider imot oss på dette punkt. Etter Det andre vatikankonsil har det vært en indre utvikling som har distansert katolisismen fra de gamle ortodokse kirker som fortsatt er nært knyttet til den apostoliske arv, samtidig som at katolisismen med en økende hastighet har distansert seg fra sin egne århundrelange identitet. Den jevne troende i vest føler at de ikke makter å forstå grunnene til dette, eller hva de skal gjøre for å hindre utviklingen. På den andre siden; for Den ortodokse kirken vil Den gudommelige liturgi og munkevesenet bidra til en effektiv justering som forhindrer en slik utvikling. Dette er noe pave Benedikt XVI selv har sagt.