Publisert i avisen Dagens «i Fokus» spalte 13. juli 2020
Urettferdighet gjør oss opprørt. Barna er ikke gamle før de begynner å legge merke til forskjellsbehandling: «Han fikk mer enn meg! Det er urettferdig!» Voksne lager slagord, går i tog, demonstrerer og krever rettferdighet. Politikere og sosiale bevegelser arbeider for å fjerne urett. Begrepet dukker også i økende grad opp i kristne sammenhenger, i organisasjonsmålsetninger og festtaler. Det er ikke uten grunn. For rettferdighet er et helt sentralt tema i Skriften. Jesus sier selv i den første talen sin i Det Nye Testamentet: «Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdighet, for de skal mettes» (Matt5:6). Rettferdighet blir også noen ganger regnet med blant de kristne dyder (derav «-ferdighet») og således som en av Åndens frukter.
Den som vil kjempe for rettferdighet kan likevel komme til å finne den som et tveegget sverd. Til tross for gode hensikter kan det vise seg å være destruktive krefter i sving bak slagordene. Dersom rettferdighet løsrives fra Åndens frukter, dydene, særlig kjærlighet og barmhjertighet, vil den bli et kaldt, beregnende og nådeløst prinsipp. Den kalde rettferdighet kjennetegnes ved at den står utenfor og betrakter alle involverte med distansert kjølighet og millimetermål. Den er snar til å påpeke ulikheter og vil gjerne bruke makt for å høvle ned alle ujevnheter. Den forventer perfeksjon uten hensyn, ser ikke nyanser og kjenner ingen medfølelse. Den kalde rettferdigheten leder til slutt inn i misunnelsen. Et menneske preget av misunnelse er herjet og plaget, og unner ikke andre noe godt, men gleder seg heller over andres tap, lidelser og nederlag.
Den som vil rydde opp i urettferdighet og holde andre til regnskap kan med andre ord risikere å ødelegge ikke bare seg selv og de en mener å kjempe for, men også de en oppfatter som sine motstandere. Som historien har vist oss gjentatte ganger ender dessverre kampen for rettferdighet altfor ofte i tyranni, overtredelser og den dypeste fortvilelse.
Betyr så dette at vi skal gi opp rettferdighet? Skal vi slutte å gjøre godt fordi vi kan bli fristet til å gjøre ondt? Nei det kan vi ikke. Da vil vi svikte vår neste og hjertene våre bli kalde. Det finnes ingen vei utenom rettferdighetens vei. Men i den kristne tradisjon er ikke rettferdighet et abstrakt juridisk prinsipp eller en isolert kampsak. Skriften og den kristne tradisjon viser oss at rettferdigheten er vevd sammen med alle de andre gavene som Ånden gir. Rettferdighet hører sammen med barmhjertighet, ydmykhet, selvinnsikt og kjærlighet. Ingen av dydene står for seg selv, selv ikke kjærligheten. De må holdes sammen, korrigeres og veies mot hverandre i levd liv og i en åndelig praksis og veiledning.
Klarest ser vi denne sammenvevningen i Jesus selv, Guds rettferdige tjener. Han som Skriften sier er salvet med Ånden (derav «Kristus») og som legemliggjør Åndens frukter. Det er i Ham vi ser hva rettferdighet er. Samtidig ser vi også hva ydmykhet, barmhjertighet og kjærlighet er. Åndens frukter manifesteres ikke i trykksverte eller i festtaler, de tar skikkelse i mennesker. De gis og deles ut i Kristi legeme, samfunnet av de hellige. Det er i Kirkens fulle liv at rettferdighetens spire begynner å gro. Det er i Kristus vi får del i Guds rettferdighet. Her ved Herrens føtter og ved Hans bord er det alt begynner.
De som hungrer og tørster etter rettferdighet har som den samaritanske kvinnen ved brønnen møtt Jesus Kristus, Han som gir det vann som slukker tørsten. Men de vet også at fullstendig, virkelig og ren rettferdighet sammen med himmel på jord ikke vil komme før Rettferdighetens Sol bringer det når Han kommer igjen i herlighet.