Publisert i avisen Dagens «i Fokus» spalte 24.august 2020
I sommer har vi reist rundt i landet for å besøke familie, slekt og venner. På rundreisen benyttet vi anledningen til å besøke flere gamle stavkirker og steinkirker. Kirker bygget av våre forfedre, de første kristne nordmenn.
Gamle kirker og kanskje særlig stavkirker er imponerende bygg som det er vanskelig å stige inn uten å leve seg inn i våre forfedres gudsliv. Kirkene er ofte små, mye av den opprinnelige utsmykkingen er borte og benker ble satt inn etter reformasjonen. Likevel kan en få en fornemmelse av hvordan det kunne oppleves for de første kristne nordmenn å holde gudstjeneste der inne. I tidlig kristen tid steg en inn i himmelen når en krysset kirkens dørstokk. Fra glugger høyt oppe under taket strålte sollys ned i kirkerommet og lyste opp de fargerike bildene på veggene. Der utspant de bibelske fortellingene seg i bildeform, her var skapningene fra åpenbaringens bok, engler, serafer og kjeruber, apostlene sammen med de hellige for Guds trone. Levende stearinlys, lukten av røkelse og røyken som danset i lyset fra oven minnet de tilstedeværende at de var kommet inn i et hellig bygg, Guds bolig på jord. Som skriften forkynte bygget og bildene Guds storgjerninger og hjalp tilbederne til å løfte hjertene sine til himmelen ledet av presten og korets malmfulle sang.
Dette er en kristendom som kanskje kan virke fremmed for moderne kristne nordmenn. For ortodokse kristne er dette derimot svært kjent. Ortodokse kristne føler seg simpelthen hjemme i gamle norske kirker og gjenkjenner sin tro i gammel norsk kristendom. De omfavner hellige Sunniva, Hallvard og Olav som sine egne helgener og følger den Kristus de tilbad og gav sitt liv for. Det er ikke til å undres over fordi den kristendommen som kom til landet vårt og satte sine røtter her var ortodoks kristendom. Kristningen av Norge skjer nemlig før det store skismaet (svært forenklet sagt i år 1054) da vestlig kristendom skilte lage med østlig kristendom. På vikingenes tid var det kun en Kirke i øst og vest tross ulike tradisjoner, praksis og liturgi. Norske vikinger på vestlandet tilhørte samme kirken som kristne arabere i syriske Antiokia. Alle var i Den ortodse kirkes øyne ortodokse kristne. Begrepet «ortodoks» er ikke en geografisk eller kulturell betegnelse. Ortodoks betyr simpelthen sann og rett tro og denne tro er uavhengig av geografi og kultur.
Det er en kjensgjerning at mye av kristen innflytelse og misjon kom fra vestlig (ortodoks) kristendom, hellige Sunniva et eksempel på det. Men forskermiljøene fremhever nå i økende grad østlig kristendoms betydning for kristningen av Norge. Misjonærer kom til Norden også fra øst noe Dagen skrev om for en kort stund siden. Gardarike, dagens Ukraina og Russland, var på dette tidspunktet svært viktig politisk og økonomisk for Norge og norske vikinger reiste østover for å søke lykken der. Kongehusene hadde nær kontakt og flesteparten av kristningskongene, feks Olav Tryggvason og hellige Olav, tilbragte betydelig tid i Gardarike. De tok med seg munker, prester og misjonærer tilbake til Norge. Østlige kristendom satte også tydelige spor i klemenskirkene som ble reist her i landet (Klemenskultusen i Norge på den tiden hadde østlige røtter) og så langt borte som på Island finnes det rester av en bysantinsk ikonografisk fremstilling av dommens dag. Disse relasjonene har dessverre blitt nedtonet på grunn av det siste århundrets spente politiske forhold mellom øst og vest. Men også fra dagens perspektiv er det paradoksalt at noen finner ortodoks kristendom fremmed og eksotisk når Den ortodokse kirke er hovedreligion i to av våre tre naboland. I Sverige finnes det også flere ortodokse kristne enn katolikker.
Den ortodokse kirke hører hjemme på våre breddegrader og i landet vårt. Røttene våre er like lange og dype som kristendommens historie her. I dag er vi den 3. største minoritetskirken og har i mange år vært det raskest voksende kristne kirkesamfunnet. Stadig flere Nordmenn finner en levende og uforandret tro på Jesus Kristus, sine kristne røtter og et åndelig hjem her.
PS – Takk til Anders Kvåle Rue og Olavs menn, en kristen vikingruppe, for bildene over tatt utenfor Heddal Stavkirke.
Den som vil lese mer om Den ortodokse kirkes historie i Norge kan lese denne artikkelen på engelsk som fader Theodor skrev for en ortodoks liturgisk publikasjon i USA.