Teksten ble skrevet for avisen Dagen i spalten «i Fokus» og stod på trykk 8. februar 2022.
Det er ikke ofte vi leser i vanlige aviser om mennesker som kommer til tro på Jesus Kristus. Derimot er det mye vanligere å lese om mennesker som faller fra kristen tro. Kanskje fatter slike troshistorier, om vi kan kalle dem det, mer interesse fordi de gir utrykk for vår kulturs bevegelse bort fra kristen tro. Disse historiene synes å bekrefte forestillinger om at vi beveger oss bort fra en foreldet og forenklet verden mot en nyere og klarere virkelighet.
Men dette burde vekke nysgjerrighet. Hvorfor faller mennesker fra den kristne tro?
En gjenganger blant mange synes å være at de falt fra fordi troen ikke var i stand til møte virkeligheten, enten i form av vitenskap eller i form av moderne erfaring. Det hang et virkelighetsfjernt slør over kristen tro som de måtte riste av seg.
En slik oppfatning møter imidlertid motstand iblant en del kristne. Denne innstillingen bunner i konstruerte misforståelser og mangel på kunnskap om den kristne tro, hevdes det. Apologetikk og bedre kunnskap om kristen tro er medisinen.
Det er ingen tvil om at kunnskapen om kristen tro, teologi, tradisjon og bibelkunnskap er på vikende front. Det er heller ingen tvil om at det finnes mange eksempler på at mennesker som har forlatt kristen tro fordi den var livsfjern og innestengt i isolerte kristne miljøer. De må selvfølgelig lyttes til og tas på alvor.
Men det er ikke hele historien. Det er heller ikke den viktigste tror jeg. En av de største utfordringen i dag for moderne kristendom er ikke mangel på kunnskap, mangel på praksis. De fleste som forlater kristen tro, gjør det ikke fordi de har tatt en intellektuell avgjørelse og veloverveid valg hvor de har veid alle argumenter for og mot på samvittighetsfull vis, men fordi de langsomt og umerkelig har glidd bort. De har manglet en måte å leve på, en praksis i et kristent felleskap. Argumentene har som oftest kommet etterpå. Det er mer kraft i praksis enn i abstrakt teori.
En av vår tids fremste filosofer Charles Taylor skriver i «the Secular age» (2008), en ordentlig murstein forresten, at for mennesker før i tiden var kristendom normalen og at en derfor måtte ta aktiv avstand fra kristen tro for å falle fra. I dag er med imidlertid motsatt og en må ta et aktivt valg for å forbli kristen. Det normale er å ikke tro på den kristne Gud. Den som er inaktiv vil til slutt falle fra. Det er bare et spørsmål om tid.
Dette betyr at vi må ta aktive, konkrete og praktiske valg for å følge Jesus Kristus. Dette gjelder selvfølgelig ikke bare en gang i livet, men hver eneste dag, midt i hverdagen. Vi må holdes fast i en kristen praksis og et kristent felleskap som tåler livets utfordringer. Dette er lærdom fra den tidligste kristen tid som vi ikke må glemme.
Dessverre har mange kristne i lang tid gjort seg selv en bjørnetjeneste ved å mistenkeliggjøre praksis fordi det lukter lovgjerninger. Resultatet av en slik tilnærming blir en abstrakt og virkelighetsfjern kristendom som har lite å si i det virkelige livet, hverdagslivet og hjemmet. Kanskje ikke så rart at mange har funnet det vanskelig å tro og falt fra når det blir så teoretisk og individualistisk.
Kristen tro må næres. Den må leves i praksis. Den næres i det levende kristne felleskapet, i bønn, tilbedelse og fremfor alt i måltidet som Jesus Kristus gav oss, sitt eget legeme og blod. Den næres i helheten av Kirkens liv og praksis, som ortodokse kristne vil si det. Ingenting av dette er abstrakt, men det er tro i praksis og i hverdagslivet.
Praksis er en rød tråd gjennom Bibelen. Nå disiplene spør Jesus om hvordan de skal be, så er det et praktisk spørsmål. Det er ikke et spørsmål om bønnens natur eller hva som skjer når vi ber (et spørsmål Bibelen gir lite direkte svar på egentlig).
La oss ta et annet eksempel. Den største av åndens frukter er kjærlighet. Det koster ingenting å snakke om kjærlighet eller skrive hyllemeter med vakre betraktninger over kjærlighet. Men bokstavene på papiret er ikke kjærlighet. Kjærlighet kan bare vise seg i praksis mellom mennesker. Er din kjærlighet troverdig dersom den ikke kommer til utrykk i annet enn ord? Alle åndens gaver og frukter er konkrete og viser seg i praksis. Kan en være kristen uten å forsøke å leve i ånden og strebe etter nådens gaver?
Vi trenger å gjenfinne og omfavne den kristne praksis som har overlevd siden den tidligste kristne tid for at ikke også vi skal falle fra. Kanskje vi skal begynne med å gå i kirken igjen?