Teksten ble skrevet for avisen Dagen i spalten «i Fokus» 14. september 2023.
Går det an å være norsk og samtidig ortodoks kristen? Vanligvis får jeg ikke spørsmålet så direkte. Kanskje kan de i stedet spørre om hvilken ortodoks kirke jeg tilhører. Er du russisk-ortodoks eller gresk-ortodoks? Ofte er det klart ut fra sammenhengen at den som spør synes at kombinasjonen av «norsk» og «ortodoks» er vanskelig. Antagelsen synes å være at ortodoks kristendom er en eksotisk og fremmed religion som vanskelig lar seg kombinere med vår kultur og lynne.
Jeg kan kjenne meg igjen i noe av denne tankegangen. I mange år hadde jeg et avstandsforhold til Den ortodokse kirke. Jeg var tiltrukket av dens dype røtter, erfaringens plass i teologien, liturgisk tilbedelse, den ubrutte og levende spiritualiteten som er i stand til å holde sammen både det radikale og det menneskelige. Samtidig avfeide jeg muligheten for å bli ortodoks fordi jeg tenkte som mange andre, at jeg er jo norsk, jeg kan ikke bli greker eller russer.
Når jeg ser tilbake ser jeg at dette var en overfladisk og kunnskapsløs tilnærming. Men den ble ikke utfordret før vanskeligheten med å stå utenfor og lengselen etter å bli med i Den ortodokse kirke ble for sterk. Det ble til slutt umulig å stå utenfor.
I samme periode besøkte vi land hvor den ortodokse kirke var en minoritet, for eksempel Midtøsten og USA. Det ble viktig for oss og veien videre. Da vi besøkte kirker der ble det tydelig for oss at det går an å være araber eller amerikaner og samtidig ortodoks kristen. I ortodokse kirker vi besøkte i USA hadde de donuts og bagels til kirkekaffen, ikke pirogi eller baklava. De var først og fremst amerikanere og kom ikke i kirken for å få en kulturell opplevelse, men for sin frelses skyld. De kom for å møte og tilbe Jesus Kristus.
Den ortodokse kirke er ikke en lokal etnisk kirke med like sterk forbindelse mellom stat, kultur og religion som i Skandinavia. Det er en global og internasjonal kirke som strekker seg over flere kontinenter og som historisk sett hører hjemme i kulturer så forskjellige som Finland, Øst Asia, Balkan, Nord Afrika og Midtøsten.
For noen dager siden kom jeg hjem fra en internasjonal ortodoks konferanse for unge voksne i Polen. Vi var ledere og deltakere fra over 20 land. De kulturelle, språklige, politiske og historiske forskjellene var åpenbare og tydelige. Likevel så var det ingen tvil om at vi delte den samme tro. En tro som har sitt sentrum i Jesus Kristus, ikke i kultur og nasjon. Det er oppbyggende og forbløffende å kjenne dette felleskapet på tvers av så mange skillelinjer.
I dag tar jeg det som en selvfølge at det går an å være norsk og ortodoks kristen. Jeg synes nesten det er rart at jeg kunne tenke annerledes. Den ortodokse kirke har i mange år vært den raskest voksende kirke i Norge. Nesten utelukkende på grunn av innvandring. Men flere etniske nordmenn kommer til kirken nå enn noen gang før. De har også oppdaget at det går an å være norsk og ortodoks. Selvfølgelig!
Kultur er ikke statisk, men forandrer seg hele tiden. Også her i Norge. Det som før var fremmed er nå normalt. Jeg tror at om noen år vil ikke folk lenger spørre meg om det går an å være norsk og ortodoks.
Likevel, dypest sett er spørsmålet om det går an å være norsk og ortodoks en avsporing. Det viktigste spørsmålet er: Hvor proklameres evangeliet og tilbes Jesus Kristus i sannhet? Sannheten og troskap til Jesus må være ledesnoren. Ikke hva som kulturelt sett er akseptabelt, relevant eller hva som til enhver tid oppleves som «norsk».
fader Theodor
Les: ingen reformasjon i Den ortodokse kirke, noen forskjeller mellom østlig og vestlig kristendom