Foranledningen for denne teksten var en respons på en tekst som ble skrevet for avisen Dagen i spalten «i fokus» 18.mars 2021.
Takk til pater Hallvard Hole for respons på spalteinnlegget mitt i avisen 18. mars. Jeg har etter forespørsel fra Dagen skrevet regelmessig i en av spaltene deres for å gi leserne litt kjennskap til Den ortodokse kirke, et av de største kirkesamfunnene i Norge og i verden.
Målet med det siste innlegget mitt var således ikke mer ambisiøst enn å gi et lite innblikk i ortodoks selvforståelse, historie og noen særegenheter. Av den grunn var det viktig å gjengi det som er den ordinære og helt vanlige ortodokse selvforståelsen og måten å se sin egenart på. Den som undersøker hva fremtredende ortodokse kirkeledere, teologer og helgener har sagt vil finne at det er nettopp det innlegget målbærer (se for eksempel «The Orthodox Church» av metropolitt Kallistos (Timothy) Ware).
Innlegget var med andre ord et ortodoks perspektiv og ikke et forsøk på å male et bilde som alle kristne vil kjenne seg igjen i. Bildet ble malt med bred pensel over et stort lerret og da kan noen nyanser bli litt utydelige. Samtidig trer et større bilde frem som ikke blir synlig når detaljer er i fokus. Det er ikke overraskende om noen ser et annet bilde fra sitt ståsted. Det ligger jo i sakens natur. Vi er tross alt ikke helt like, men forskjellige på vesentlige områder. Det er en viktig erkjennelse.
I en slik sammenheng gir det ikke bare mening å snakke om østlig og vestlig kristendom som forskjellige størrelser, men det er til og med viktig. Det er viktig først og fremst fordi ortodokse kristne opplever sin egen kristendom som forskjellig fra vestlig kristendom (og da slår de ofte sammen katolsk og protestantisk kristendom), men også fordi det er saklige grunner til å kategorisere dem slik og skille dem fra hverandre. Den anerkjente kirkehistorikeren og kirkelederen fader John Meyendorff er derfor på ingen måte alene, hverken som ortodoks eller historiker når han hevder: «Det er et historisk faktum som ingen kan bestride at det kristne øst har forblitt kjølig og distansert til de store forandringene som fant sted i vesten som et resultat av pavelig sentralisering, den skolastiske bevegelse i middelalderen, reformasjonen og motreformasjonen.»
«Det er et historisk faktum som ingen kan bestride at det kristne øst har forblitt kjølig og distansert til de store forandringene som fant sted i vesten som et resultat av pavelig sentralisering, den skolastiske bevegelse i middelalderen, reformasjonen og motreformasjonen.»
Fr. John Meyendorff
At Den ortodokse kirke ikke har gått gjennom de samme formgivende epokene som kristne i vest, betyr ikke at tiden har stått stille i øst. Det betyr bare at Den ortodokse kirke har en annen særegen historie og utviklingstrekk som skiller den fra både Den katolske og de protestantiske kirkesamfunnene. Den ortodokse kirke står på egne ben og er ikke bare en østlig form for katolisisme uten paven.
Det er veldig viktig for ortodokse kristne å understreke at Den ortodokse kirke har et spesielt forhold til den tidligste kirke, oldkirken og de hellige fedre. Det er ikke helt uten grunn at den hevder å stå i en ubrutt kontinuitet med de første kristne. Igjen ikke bare fordi det er essensielt for den ortodokse selvforståelse og bevissthet, men også fordi det er saklige grunner til å gjøre det. I Den ortodokse kirke er ikke kirkefedrene en sidestrøm fra en svunnen tid, men deres tankesett, tekster og hellighet er fremdeles levende og helt sentralt i Kirkens liv, teologi, liturgi og praksis den dag i dag.
Den ortodokse kirke har et spesielt forhold til den tidligste kirke, oldkirken og de hellige fedre. Det er ikke helt uten grunn at den hevder å stå i en ubrutt kontinuitet med de første kristne.
Men siden det kan virke som at det kanskje var den sistnevnte påstanden som inspirerte pater Hallvard til å skrive en respons på innlegget, har jeg lyst til å spørre ham, om han vil svare og har tid selvfølgelig: hvor viktig er oldkirken og kirkefedrene i dagens katolske kirke?
Jeg går også ut i fra at katolikker vil hevde en viss form for kontinuitet (eksklusiv til og med vil jeg anta) med den tidligste kirken. I hvilken forstand står så Den katolske kirke i dag i kontinuitet med oldkirken?
Så vil jeg helt til slutt benytte anledningen til å ønske p. Hallvard og alle vestlige kristne, brødre og søstre, en gledelig påske og feiring av Kristi oppstandelse (i «øst» feirer vi Påske 2.mai). Kristus er oppstanden!
fader Theodor