Ikoner: For mine øyne har sett din frelse!

Teksten ble skrevet for avisen Dagen i spalten «i Fokus» og stod på trykk 24. juni 2021. Bildet over er av Kristus Allhersker omkranset av engler, kjeruber, serafer og profeter, fra kuppelen i St. Seraphim Orthodox Cathedral i Santa Rosa, California. Bildet under er tatt under en Guddommelig liturgi i samme kirke.

Hva forteller kirkerommet om hvilken Gud vi tror på?

Ikoner pryder stadig oftere norske hjem og etterhvert en del lutherske kirker. Til og med mennesker som ikke er religiøse blir tiltrukket av de hellige bildenes stille utstråling og indre skjønnhet. Ofte fremhever folk at de opplever at ikonene ser på dem. Kanskje taler den ordløse og stille helligheten til dagens mennesker som i økende grad har blitt trøtt av ord, støy og abstrakt åndelighet. Ikoner taler uten ord. De er for øyet det ordet er for øret.

Ikonene har en sentral plass i Den ortodokse kirke. Den som går inn i en ortodoks kirke vil straks legge merke til dem, hellige personer og begivenheter fra Skriften. De hellige bildene har et særegent utrykk og formspråk. De er ofte forgylte, stiliserte og komponert på en svært bestemt måte i henhold til en lang tradisjon.

Men ikoner er ikke pyntegjenstander eller kunst i vanlig forstand. Ikoner har en bestemt betydning, funksjon og bruk. De hører til i kirken, i kirkerommet og brukes i tilbedelse og bønn. Ortodokse kristne bøyer seg for ikoner og kysser dem. Vi bærer dem i prosesjoner og velsigner dem i kirken før vi tar dem med hjem og henger dem i det fineste delen av huset. Dette er gjerne et hjørne i stuen. Hjemmet får et hellig sted hvor en kan samle seg i bønn, alene eller som familie. Ikonhjørnet knytter kirken og hjemmet sammen. Det åpenbarer familien som den lille kirke.

Vår tidligere menighet i California har et fantastisk vakkert kirkebygg. Ikonene pryder kirkerommet fra gulvet til høyeste kuppel. Å stige inn i kirken er som å stige inn i selve himmelen slik den beskrives av evangelisten Johannes i Åpenbaringsboken. Her sitter Kristus på Guds trone med de hellige samlet rundt seg, Guds mor Maria, apostlene, profeter, engler, kjeruber, serafer og alle de hellige i Skriften, nye såvel som gamle. Her får også vi Guds levende ikoner tre inn og tilbe Frelseren sammen med dem i de gudddommelige gudstjenester.

I populærfremstillinger sier en gjerne at ikoner er vinduer inn i himmelen. Mange synes det er vakkert sagt. Jeg spurte en gang ikonmaleren i kirken vår, fader Patrick, hvordan han vil beskrive ikonene. Han er kanskje den fremste eleven av den kjente ikonmaleren Leonid Uspensky. Da svarte han enkelt og usentimentalt at «ikoner gjør det usynlige synlig.» De åpner øynene våre og vi ser virkeligheten slik den virkelig er. Når vi ser på et ikon av Jesus Kristus ser vi ham ikke bare slik han fremsto for disiplene sine for 2000 år siden. I ikonet ser vi Frelseren i sin opphøyde herlighet, i det himmelske lyset slik han viste seg for apostlene sammen med Moses og Elias på Tabors fjell og slik han åpenbarer seg for oss i Den guddommelige liturgi. Da ser vi ham ikke bare som et menneske, men også som Gud. Ikonene er derfor en proklamasjon av inkarnasjonen. Gud er blitt skapning i Jesus Kristus.

Et ikon er teologi. De skal ikke tilbes, men åpner øynene våre slik at vi ser Den himmelske virkelighet, Jesus Kristus, Guds Ord, omkranset av sine hellige. På samme vis forkynner kirkerommet Guds pris. Kirken er et ikon. Den Gud som åpenbarte seg i Skriften åpenbarer seg for oss i tilbedelse av Frelseren. Sammen med de hellige og Simeon i templet (Luk 1) kan vi derfor si: Mine øyne har sett din frelse!

fader Theodor

Se også disse videoene om ikoner, deres mening, teologi og bruk.