Det første tegnet på stolthet er det at en lar seg fornærme. Når et menneske blir fornærmet, taler det om hans skjulte, dype stolthet. Lett fornærmede mennesker har mye stolthet og ærgjerrighet. Og når vi er fornærmet, vitner det bare om at stoltheten bor i oss – DEN FORFERDELIGE NEDBRYTENDE GIFTEN, DEN FORFERDELIGE SYKDOMMEN, SOM FORTÆRER VÅR SJEL, som rust fortærer jern…
Å bli fornærmet… Det kan være berettiget eller uberettiget, men når denne følelsen har satt seg i hjertet, kan vi ikke ha verken kjærlighet, ydmykhet, saktmodighet eller visdom – ingenting av dette kan vi ha. Og velsignet er det menneske som har oppdaget at han er fornærmet. Han kan være fornærmet på sin neste, over hvordan livet ble, og en og annen vanvittig er fornærmet på Gud. Om disse står det hos Salomo: “Mannens dumhet fører ham til fall, men i sitt hjerte er han bitter på Herren” (Ordsp. 19:3).
Han er fornærmet på Gud fordi det var noe Herren ikke gav ham. Han gav ham ikke makt, rikdom, gav ham ikke helse, men også dette er et skjult utslag av stolthet. Og hos profeten Habakkuk står det: “En mann som forakter – altså er stolt og hovmodig – og er nærtagende, den arrogante, skal ikke nå sine mål” (se Hab. 2:5). Altså: “en som forakter”, er stolt og hovmodig – dette er opplagt ikke bra; “arrogant” – dette er også dårlig; den “nærtagende” – den som lar seg fornærme – vinner ikke nåde. Og hvor viktig er det ikke i det åndelige livet å erkjenne og forstå at det onde som bor i oss, ikke kan endres ved noe annet ENN OMVENDELSE OG SAKTMODIGHET.
Og velsignet er det menneske som forstår det åndelige liv som noe mer enn bøyninger, akathister, kanoner og lange gudstjenester, men har saktmodighet og kjærlighet. Og når vi møter livet med saktmodighet og når vi ikke lar oss fornærme av noen, da tar kjærligheten bolig i hjertet vårt, da hviler Guds nåde rikelig på oss. Livet har en enkel lovmessighet: blir en fri for stolthet, slutter man å bli fornærmet; slutter man å bli fornærmet, får man medlidenhet med, og kjærlighet til sin neste. Og medlidenhet og kjærlighet er sikre vitnesbyrd om at Guds ånd og nåde har tatt bolig i mennesket.
Måtte Gud hjelpe oss å fris fra stoltheten og tegnet på stolthet som er tilbøyeligheten til å la seg fornærme, slik at vi begynner å elske vår neste, selv blir saktmodige og erkjenner og forstår AT VI IKKE ER NOE VERDIG, OG AT HVIS GUD GIR OSS NOE, SÅ ER DET AV SIN BARMHJERTIGHET. Og da kommer vi alltid til å takke Gud. Takke Ham for helsen vår, takke Ham for sykdommene våre, takke Ham for smertene, takke Ham for gledene. ALLTID TAKKE GUD!”
Erkebiskop Theognostus av Kasjira
(oversatt av Maria Nordrum)